Tupping og colatyggis

Sjela spurte Arild Nøst Odland om han kunne skrive noen ord om tiden i Kjelsås fotball. For Arild handlet det om samholdet.

"Da jeg startet på fotball i Gud herrens år et eller annet var det for Kjelsås City. Vi het Kjelsås City fordi vi gikk i C-klassen. Vi var tolv gutter, to jenter og en pappatrener som het Morten. Jeg var syv. Jeg hadde rottehale. Jeg tuppa.
 

Vi trente en dag i uka i gymsalen på barneskolen den høsten og vinteren - og kom med i et slags seriespill på Lørenbanen på våren. Det ble få seire og mye grining. Jeg hatet å tape og grein stort sett etter hver eneste match. Jeg fikk ti kroner av Ove for hver scoring, men det blei ikke så mye colatyggis som jeg hadde håpet på. Så jeg begynte å trene. Jeg likte å trene. Jeg sov med leggskinna på og drømte om store tyggisbobler og tikroninger som danset over disken på “Ender’n”.
 

Jeg spilte på lag med en som ikke kunne heade. Og når jeg sier det så tenker du kanskje at han ikke kunne heade fordi han ikke fikk det til. Feil. Han kunne ikke heade fordi han ikke fikk lov av legen. Han hadde et dren inne i skallen som ikke måtte forstyrres og i verste fall kunne han stryke med om han ble truffet for hardt i pappen. I ettertid tenker jeg at han kanskje ikke burde ha spilt i det hele tatt om det var så alvorlig, men han ville nå likevel det og skvatt vekk fra hver eneste ball som forlot gresset. Vi skjønte det. Vi stod på for hverandre og gjorde alt vi kunne og Morten stod på siden og klappet og sa “synd det!” eller “prøv igjen!”. Alle bidro med det de hadde og vi tapte 21 - 0 mot KFUM på Ekeberg året etter.
 

Jeg trente mye og ble tålelig bra etter hvert. Da jeg var ti ble jeg invitert til helgetreninger hos Skeid(de jævlene). Det var noe som bare de beste i byen ble invitert til, men jeg skulle aldri dit. Jeg dro og trente med Skeid, men det var en ambivalent greie fordi jeg visste at gutta i gata(Alexander Rein, Martin Hansen og Thomas Meiner med flere) hadde hengt meg opp til tørk i nærmeste tre om de hadde fått rede på det. Det var Kjelsås eller ingenting. Alt handlet om fotball og fremtiden i Kjelsås i de dagene og vi hang på Myrerjordet fra morgen til kveld og hadde saft på flasker og matpakker med hjemmefra og Skeidbanen var uendelig langt unna.
 

Samme året, på Elverum Cup, ble jeg forelska for første gang i mitt liv og jeg trodde jeg var sjuk og fikk ikke puste. Jeg husker ikke et kvekk av kampene i turneringen(tap mest sannsynlig), men jeg husker Mari. Mari fra Elverum. Mye kunne kanskje vært annerledes om jeg hadde turt å gå bort til henne fra der vi gutta på laget stod i samla gjeng på diskoen og sutta på brusflaskene våre. Det gjorde jeg ikke og jeg angret som en hund resten av den sommeren. Jeg skulle bli proff og gifte meg med Mari. Jeg skjønte at jeg måtte trene og gjorde det så hardt og ofte som jeg kunne.
 

Jeg vil ikke tilskrive Mari for mye, men hun blir stående som et testament på at jeg gjennom gutteårene var flink(idiot) til å finne ulik inspirasjon og motivasjon for trening. I gutteårene handlet det, av ulike grunner, om å bli god så fort som mulig og all egentreningen ga naturligvis avkastning: Jeg fikk være med juniorlaget allerede som guttespiller og da jeg var junior var ikke veien lang å gå før jeg ble et fast medlem av rekruttene til A-laget. Og etter noen hundre A- og B-lagskamper takket jeg for meg selv som spiller tidligere i høst.
 

...Når jeg nå blir invitert til å skrive om hva min tid i Kjelsås har betydd for meg, så ønsker man kanskje å høre at det har vært så sabla bra og at klubben har betydd alt, men det har den vel strengt tatt ikke. Det var gutta og samholdet som var viktig. Felles for oss var at vi spilte i blått. Vi trente i svært kummerlige forhold om vi i det hele tatt fikk treningstider. Dersom vi skulle være så heldige å finne en ledig og flat gressflekk på Myrerjordet så kom Stig Mathisen med hele A-laget og bikkjer i bånd og jaga oss bort fordi de skulle trene på å løpe eller et eller annet matnyttig.
 

All ære til Morten, men han var tidligere bodybuilder og kunne ikke lært bort en innsidepasning om det stod liv på spill. Alex, den med kanskje størst hjerte for Kjelsås av oss alle, dro til naboklubben som junior, fordi det sportslige tilbudet der var galakser unna det vi kunne tilby her oppe. Ingen kunne si noe på det, fordi vi skjønte at ekstreme talenter trengte tilstrekkelig oppfølging.
 

Min tid som spiller i Kjelsås Fotball har vært som en oppvekst i en stor dysfunksjonell familie. Med strek under familie. Jeg ble ikke best. Jeg ble ikke en gang så bra som jeg kunne blitt og Mari er et eller annet sted der ute, men det gjør ikke så mye. Jeg har opplevd så utrolig mye med klubben og fått venner for livet; så mange at det ville være urettferdig mot deg som leser dette og alle jeg har møtt på om jeg skulle ramset opp samtlige jeg har trent, trent med, dusjet(!), dusjet med, ledd med, ledd av, beundret, eller sett ned på. Men de har vært mange. Reisen har vært helt fantastisk, og er det fortsatt.
 

Jeg ble ikke veldig god i fotball, men jeg har hatt det utrolig godt i fotball. Og fotball for meg er Kjelsås IL. Hvert eneste spark på ballen har vært blått og hvitt. Det er jeg uendelig stolt av. Jeg har vært en middelmådig spiller hele veien, men jeg har vært det for klubben i mitt hjerte og det vil aldri noen kunne ta fra meg. Når jeg nå i tillegg får være en del av det løftet som gjøres i yngres- og eldres avdelinger i forhold til anlegg og kompetanse gjør det meg ikke annet enn veldig ydmyk og sentimental.
 

Klubben min. Klubben vår. Kjelsås ball.

Takk!"